Hopp til innholdet

Tredje søndag i adventstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Mal 4,4–6

    4 Husk min tjeners, Mose lov, den jeg ga ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! 5 Se, jeg sender dere Elia, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. 6 Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

    Lesetekst 2: 2 Pet 1,19–21

    19 Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter. 20 For dere vet først og fremst dette, at ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning. 21 For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.

    Evangelietekst: Joh 5,31–40 (Joh 5,31–36)

    31 Dersom jeg vitner om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant. 32 Det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrdet han vitner om meg, er sant. 33 Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. 34 Ikke så at jeg tar imot vitnesbyrd fra et menneske, men dette sier jeg for at dere skal bli frelst. 35 Han var det brennende og skinnende lyset, men dere ville bare en kort stund glede dere i hans lys. 36 Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes ga. For de gjerningene som Faderen ga meg å fullføre – selve gjerningene som jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg. 37 Og Faderen som har sendt meg, han har vitnet om meg. Verken har dere noen gang hørt hans røst eller sett hans skikkelse. 38 Og hans ord har dere ikke værende i dere, for den han har sendt, ham tror dere ikke. 39 Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. 40 Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.

    31 Ἐὰν ἐγὼ μαρτυρῶ περὶ ἐμαυτοῦ, ἡ μαρτυρία μου οὐκ ἔστιν ἀληθής. 32 Ἄλλος ἐστὶν ὁ μαρτυρῶν περὶ ἐμοῦ, καὶ οἶδα ὅτι ἀληθής ἐστιν ἡ μαρτυρία ἣν μαρτυρεῖ περὶ ἐμοῦ. 33 Ὑμεῖς ἀπεστάλκατε πρὸς Ἰωάννην, καὶ μεμαρτύρηκεν τῇ ἀληθείᾳ. 34 Ἐγὼ δὲ οὐ παρὰ ἀνθρώπου τὴν μαρτυρίαν λαμβάνω, ἀλλὰ ταῦτα λέγω ἵνα ὑμεῖς σωθῆτε. 35 Ἐκεῖνος ἦν ὁ λύχνος ὁ καιόμενος καὶ φαίνων, ὑμεῖς δὲ ἠθελήσατε ἀγαλλιαθῆναι πρὸς ὥραν ἐν τῷ φωτὶ αὐτοῦ. 36 Ἐγὼ δὲ ἔχω τὴν μαρτυρίαν μείζω τοῦ Ἰωάννου· τὰ γὰρ ἔργα ἃ ἔδωκένN μοι ὁ πατὴρ ἵνα τελειώσω αὐτά, αὐτὰ τὰ ἔργα ἃ ἐγὼN ποιῶ, μαρτυρεῖ περὶ ἐμοῦ ὅτι ὁ πατήρ με ἀπέσταλκεν. 37 Καὶ ὁ πέμψας με πατήρ, αὐτὸςN μεμαρτύρηκεν περὶ ἐμοῦ. Οὔτε φωνὴν αὐτοῦ ἀκηκόατεN πώποτε, οὔτε εἶδος αὐτοῦ ἑωράκατε. 38 Καὶ τὸν λόγον αὐτοῦ οὐκ ἔχετε μένονταN ἐν ὑμῖν, ὅτι ὃν ἀπέστειλεν ἐκεῖνος, τούτῳ ὑμεῖς οὐ πιστεύετε. 39 ἘρευνᾶτεN τὰς γραφάς, ὅτι ὑμεῖς δοκεῖτε ἐν αὐταῖς ζωὴν αἰώνιον ἔχειν, καὶ ἐκεῖναί εἰσιν αἱ μαρτυροῦσαι περὶ ἐμοῦ· 40 καὶ οὐ θέλετε ἐλθεῖν πρός με, ἵνα ζωὴν ἔχητε.

    NVariant with NA/UBS: ἔδωκέν ♦ δέδωκέν NVariant with NA/UBS: ἐγὼ ποιῶ ♦ ποιῶ NVariant with NA/UBS: αὐτὸς ♦ ἐκεῖνος NVariant with NA/UBS: ἀκηκόατε πώποτε ♦ πώποτε ἀκηκόατε NVariant with NA/UBS: μένοντα ἐν ὑμῖν ♦ ἐν ὑμῖν μένοντα NVariant with NA/UBS: Ἐρευνᾶτε ♦ Ἐραυνᾶτε

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Er dette sant? (5,31−40)

    Kan noen som fremsetter slike påstander som Jesus gjør, overhodet bli trodd? Apostlene må gang på gang ha vært stilt overfor dette spørsmålet. Her sammenfatter Johannes det han vet at Jesus selv sa om den saken.

            Jesus forlangte ikke å bli trodd bare fordi han selv hadde sagt noe. Heller ikke bygde han på det mennesker hadde sagt. Døperen hadde vitterlig gitt klar beskjed, og i en kort tid hadde det sett ut til at han skulle bli trodd. Det var vekkelse i landet, som vi ville ha sagt det. Det var glede og forventning. Men de toneangivende og folkets ledere, dem som Jesus her taler til, ble snart like selvtilfredse som før. Derfor minner Jesus dem bare om Døperen, i fall det skulle kunne hjelpe noen til å besinne seg og bli frelst. Men han har et bedre vitnesbyrd å vise dem til. Det kommer fra Gud selv, og det har en dobbel karakter.

            Først består det i de gjerningene som Jesus gjør. Disse gjerningene har Faderen gitt ham. Det betyr at Gud har gitt ham både oppdraget og kraften til å utføre dem. Derfor er de tegn. Der de skjer, er Gud til stede, virksom og synlig for dem som har øyne å se med. Men det hører til tegnets natur at man ikke merker Guds nærvær hvis man bare vil ha garantier for at det lønner seg å følge hans kall.

            Også hos synoptikerne kan vi se at Jesu gjerninger hørte med til det som åpnet disiplenes øyne og overbeviste dem om at Jesus var «den levende Guds sønn». Men undrene overbeviste ikke alle. Motstanderne prøvde å bortforklare dem, og sa at det var onde åndsmakter med i spillet. Tegn er ikke logiske prov som overbeviser en utenforstående observatør. De innebærer et møte med Gud, og krever at man tar stilling til saken på en måte som ikke bare er intellektuell.

            Ved siden av gjerningene er det Skriften som er Guds vitnesbyrd om Kristus. Men heller ikke dette vitnesbyrdet virker automatisk. Også her er man nødt til å ta stilling. Man kan høre, og likevel ikke høre. Få mennesker hadde ofret mer tid på Skriften enn de skriftlærde. Likevel hadde de gjort seg døve for det som Gud ville si dem. Når de møtte den eneste som virkelig hadde hørt og sett Gud, kjente de ikke igjen sin Herres ord.

            Derfor er heller ikke Skriften bevis av det slaget som den ubotferdige vil ha for å innlate seg med Gud for alvor. Slike beviser finnes ikke. Og om de hadde eksistert, ville de ikke ha hjulpet noen. Ingen kan bli en Jesu disippel ut fra logiske slutninger, eller av å kjenne seg tvunget til det.